For a concert to mark her 60th birthday last year, the Norwegian singer and kantele player Sinikka Langeland convened a band made up of starry ECM label mates, notably Trygve Seim on saxophone and Mathias Eick on trumpet. This configuration has led to her 12th solo album, ‘Wind and Sun’, its lyrics drawn from the poems of Langeland’s contemporary Jon Fosse. Originally known as a playwright, he has concentrated more on novels since converting to Catholicism, but his terse, elliptical poetry has been a constant, wrestling with the eternal even before that conversion. Fosse is from the rural west of Norway and Langeland from Finnskogen, the ‘forest of the Finns’ on the eastern border with Sweden, but they share common concerns: folk culture, the force of grace and the power of absences. […]The sweet unfolding folk melody of ‘When the Heart is a Moon’ segues from that lunar image into angels bearing messages from the dead. ‘The Love’, which brings together Fosse’s ‘Den Kjærleik’ and ‘Kvarandre’, expressions of tenderness a decade apart, has an inviting swing. ‘Wind Song’ begins with a Jew’s-harp ostinato from Langeland as the rhythmic bed for playful games from Eilertsen and Thomas Strønen on drums.
David Honigmann, Financial Times
On this album, Langeland is joined by a quartet of Norwegian jazz notables, all from the ECM stable, each one a bandleader in his own right. Trygve Seim (saxophone) has been a regular collaborator for years and Mathias Eick (trumpet), Mats Eilertsen (bass), and Thomas Strønen (drums) are all sympathetic players whose sensibilities are in perfect alignment with Langeland’s own. The other major contributor here is writer and poet Jon Fosse, whose serene verse makes up ‘Wind and Sun’’s lyrical content. The 12 songs included here are at turns pensive, playful, and affectionate with plenty of space to move around. Against the raindrop plucks of the kantele, the musicians hold languid conversations, whipping up small storms and settling back into glacial grooves
Timothy Monger, All Music
Langeland wird unterstützt von einem Quartett der Kammerjazzmeister, dem Trompeter Mathias Eick, dem Saxofonisten Trygve Seim, dem Bassisten Mats Eilertsen und dem Schlagzeuger Thomas Strønen, die die Tendenz zur großräumigen Klangtransparenz mit Folkwurzeln noch unterstreichen. Und so ist ’Wind And Sun’ ein Fest poetischer Melancholie.
Ralf Dombrowski, Audio /Stereoplay
______________________________________________________________________________________________________
Sinikka Langeland
Wind and Sun
ECM, 2023
Sommeren i fjor lå jeg rett ut i innsjøen Røgden på svenskegrensen, med tærne duppende i vannskorpen og kontemplerte livet. Jeg hadde akkurat sett Sinikka Langeland debutere med sitt nye band og det som etter hvert skulle bli til albumet Wind and Sun, og kjente en uimotståelig trang til å bli ett med naturelementene utenfor konsertlokalet. Det var riktignok ikke mange sekundene legemet orket ute i det kalde sjøvannet, men det var lenge nok til at opplevelsen i dag fremstår som det tydeligste minnet fra sommeren 2022. Og slik er det med Langelands musikk: Man husker den når man hører den. Den gjør noe med deg.
De siste tiårene har hun etablert seg som norsk musikks store naturmystiker. Hennes sang, og trakteringen av det finske tradisjonsinstrumentet kantelen, gir en umiddelbar følelse av en høyere himmelhvelving, av usynlige musikalske tråder som strekker seg på kryss og tvers gjennom evige tider, av å tappe inn på universets svingninger. Samtidig er hun ingen dogmatiker. Folkemusikken, tradisjonsmusikken fra hjemtraktene på Finnskogen, står sentralt i uttrykket, så klart. Men det er hennes sensasjonelle album med noen av Skandinavias fineste jazzmusikere, utgitt på det tyske selskapet ECM, som virkelig har satt Grue, Finnskogen på det internasjonale musikkartet.
Mot vest
Med Wind and Sun har hun forlatt hjemstedet og satt kursen vestover til familiestedet i Sunnfjord, med Jon Fosses poesi i bagasjen. Det er ikke første gangen Langeland tonesetter den ruvende vestlandspoetens dikt, men her danner Fosses ord selve rammen for helheten, en overbygning. Det er store ord. Menneskene befinner seg i vidåpne, golde landskap der den tunge naturen speiler sinnsstemningene. Tidløshet. Steiner og hav. Lav sol og naken vind. Stillhet. Mørke. Alt fremført med en teatralsk patos, i en slags musikalsk ekvivalent til naturbilder skutt på 70 millimeter film. I aller bredeste format.
Dette rommet skaper store flater for musikeren å fylle, og bandet hun har med seg, er tydelig beredt for oppgaven. For utenom ur-saksofonist Trygve Seim, som lenge har utgjort en naturlig del av Langelands jazzband, er det den bunnsolide rytmeseksjonen Mats Eilertsen (bass) og Thomas Strønen (trommer) som nå utgjør fundamentet. De to har musisert så mye sammen at de sikkert kan kompe hvem som helst i halvsøvne, men det er likevel frydefullt å høre hvor uanstrengt de fargelegger lydbildet, med sublim eleganse. I tillegg gir Mathias Eicks vennlige trompettone en kjærkommen varme til det klare og tydelige lydbildet, som også denne gangen har en tydelig ECM-signatur i all sin transparente høyoppløselighet. Spilt inn i Rainbow Studio.
Forbudte følelser
Velkjente musikere, lyder, metaforbruk og stemninger til tross, Wind and Sun byr på et imponerende spenn. Tittelsporet er et lummert stykke groove, der man nærmest kan ta og føle på nattemørket; i «Wind Song» er det som om skyene farer forbi over den mektige himmelen til lyden av en dundrende basstromme. Singelen «When The Heart Is a Moon» er det nærmeste hun har gjort en pop-ballade, med et stort refreng og melodisk saksofonsolo, mens «The Love» byr seg frem som smått fyrig, nordisk bossanova. Orkesterlederen Langeland vet å gi både lytteren og medmusikantene saker å tygge på, uten å noen gang forlate det helhetlige stemningsbildet.
Kall dette gjerne høykultur. Fosses tekster og Langelands musikk fremføres med et inderlig alvor, der de strekker seg mot det evige. «Føling i fjæra» ble slike stemninger lattermildt kalt for bare noen år siden. Da jeg selv ble kjent med Langelands høyst unike kunstnerskap, var det ikke uten noen runder med egne oppfatninger, kjepphester og inngrodde tånegler. Men når man først ligger der og føler i fjæra, i et vann langt inne på skogene, med Sinikka Langelands musikk ringende i ørene, er det virkelig som om en ny dimensjon åpner seg.
Av Ando Woltmann, anmelder og spaltist. Vokalist i King Midas. Musikkritiker og spaltist i Morgenbladet.
